Rundkjøringen ved Åskollen på fylkesvei 35 ble ferdig i sommer og skal åpnes offisielt den 8. september. Den har Vestfold og Telemark fylkeskommune samarbeidet med Åskollen Utvikling AS om å lage.
Omkjøringsvei
- Rundkjøringen er 40 meter i diameter og danner et nytt kryss inn til industriområdet på Åskollen, forteller Trude Stenberg som har vært byggeleder for prosjektet.
Nå kommer det spennende: Trafikken på denne delen av Bispeveien teller 6-7000 i årsdøgntrafikk. Fordi veien fungerer som omkjøringsvei for E18 om trafikken der skulle stoppe opp, var det et krav at veien ikke på noe tidspunkt skulle stenges. Ikke en gang nattestid. Derfor ble rundkjøringen bygd i to deler.
Utfordrende kvikkleire
Under den ene delen av rundkjøringen og ut mot Aulielva, er det kvikkleire. For å kunne bygge på denne grunnen, var det nødvendig å stabilisere med kalksementpeler. Sterkt forenklet betyr det at det bores rett ned i leiren til fast fjell. Se for deg at boret ligner en visp som roterer nedover i leiren. I midten av boret er det et rør, i dette går sement ut gjennom tuppen på boret mens vispen trekkes opp igjen. Når sementen blandes med fuktigheten og massene på vei opp, stivner det til og blir til det vi kaller kalksementpeler. Det bores flere slike hull som sammen stabiliserer grunnen slik at rundkjøringen kan bygges på trygg grunn.
- Når vi bygger en slik rundkjøring, blir det en stor flate som samler vann når det regner. Alt dette vannet blir samlet opp og ledes vekk, forteller prosjekteringsleder Ann-Christine Hvatum.
Lettere sagt enn gjort
Det er ikke så enkelt som det høres ut, for naturen er sårbar. Nye veier setter spor, men det er vår jobb likevel å gjøre sporene minst mulig. Aulielva har lite fall før den renner ut i fjorden, ved store nedbørsmengder blir det betydelig med vann som skal renne ut. For å begrense mengdene som kommer på en gang, er det nødvendig å forsinke vannet.
I de opprinnelige planene var det tenkt å ha store betongrør som gav vannet en lenger vei under rundkjøringen. I byggeprosjekter er det en god dialog med entreprenøren som utfører selve byggingen. I dette tilfellet Marthinsen og Duvholt AS. Det ble foreslått å bruke såkalte «fordrøyningskassetter». Disse kamrene i plast ligger nå gravet ned i ytre kant av rundkjøringen, bare kumlokkene sladrer om at det er noe under bakken.
- Vannet renner etter hvert ut i den steinsatte renna vi har bygget, før det til slutt ledes ut i elva, fortsetter de to lederne fra fylkeskommunen.
Rundkjøringen er bygd for framtiden. Når den er omkjøringsvei for E18 vil den også måtte bygges slik at de lengste modulvogntogene kan komme helskinnet igjennom. Men den må også konstrueres slik at den kan takle at klimaet kan endre seg og at det kommer styrtregn i store mengder. Røret som munner ut i den steinsatte rennen, er bygd med en såkalt «energidreper». Dette er steiner bygd slik at når det kommer over en viss mengde vann ut av røret, slår dette rett inn i steinene som tar imot mye av energien i vannet. Derfra blir farten vesentlig redusert på den vider ferden ut i elva. Slik skal heller ikke verken vannstanden eller strømmen i vannet bli for mye påvirket av overvannet fra rundkjøringen.
Alt har gått som det skulle under byggingen. I området er det flere store, gamle eiker som alle er bevart. Ett tre har likevel måtte vike.
Reddet eiketrær
- Vi har hugget ett eiketre som vi har delt opp og lagt ut i skogholtet der hvor de andre eiketrærne befinner seg, forteller prosjekteringsleder Ann-Christine Hvatum.
Når alt er ferdig synes ingenting av alt som er gjort under rundkjøringen. I jorden går det både ledninger med strøm og rør med vann, men det går også en gassledning som forsyner asfaltverket lenger opp langs veien med energi. I en periode under byggingen var det helt nødvendig å stenge for gassen. Fordi asfaltverket er helt avhengig av energien, ble det derfor nødvendig at dette arbeidet foregikk på vinteren når det ikke produseres asfalt.
Så hva synes du nå? Er ikke rundkjøringer spennende?