2620

Klima og ressursforvaltning

Vestfold og Telemark har store klimagassutslipp fra industri og transport. Samtidig som vi finner løsninger for grønn vekst og reduksjon i klimagassutslipp, må vi forberede og tilpasse samfunnet i regionen til klimaendringene. Det er en utfordring å kombinere ivaretakelse av regionens naturressurser med økning i verdiskapingen. Industri- og kompetansemiljøer som er omstillingsdyktige og et rikt og mangesidig ressursgrunnlag gir muligheter i dette arbeidet. Regionens prosessindustri går i front i dette arbeidet, og har ambisjoner om å gjøre Grenland til verdens første klimapositive industriregion.

Bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for at vi skal kunne oppnå verdiskaping og sosial velferd. Menneskeskapte utslipp av klimagasser knyttet til vårt forbruk av ressurser, regnes som hovedårsaken til klimaendringer verden over. Bærekraftig utvikling er derfor avhengig av at vi bekjemper klimaendringene og konsekvensene av dem.

Finn klimastatistikk for Vestfold og Telemark

Industri og transport dominerer utslippsstatistikken

I 2017 var klimagassutslippene i Vestfold og Telemark på 4 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Sammenlignet med 2009 var det en nedgang på 11,6 prosent, noe som tilsvarer en gjennomsnittlig nedgang på i overkant av 65 000 tonn hvert år fra 2009 til 2017. Figuren under viser utslippene i Vestfold og Telemark fordelt på ulike utslippskilder fra 2009 til 2017, og en lineær utslippsbane som illustrerer målet om 60 prosent reduksjon i 2030. Gitt 60 prosent reduksjon, styres det mot utslipp i 2030 som tilsvarer ca. 1,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter. For å nå dette målet, må utslippene i snitt reduseres med i overkant av 170 000 tonn hvert år fremover.

Utslipp av klimagasser i Vestfold og Telemark 2009–2017, samt utslippsbane mot 2030. Kilde: Miljødirektoratets statistikk for klimagassutslipp

Utslipp av klimagasser i Vestfold og Telemark 2009-2017, samt utslippsbane mot 2030_Oppdatert 070120_RGB til skjerm-01.png

Industri

Industri er den største kilden til klimagassutslipp i regionen (68 % av utslippene), men er også den sektoren som har bidratt mest til regionens samlede nedgang i utslipp siden 2015. Det er bedrifter i tre kommuner som står for størstedelen av utslippene fra industrien: Porsgrunn (65 % av industriutslippene), Bamble (20 %) og Tønsberg (12 %). Samtidig har industrien i Porsgrunn bidratt til en betydelig reduksjon i direkte utslipp, som
påvirker resultatet i regionen som helhet. Fra 2015 til 2016 hadde Porsgrunn en nedgang i utslipp fra industrien som var større enn nedgangen i regionen som helhet. Det er særlig reduksjon i utslipp fra Yara og Norcem Brevik som har bidratt til dette. Dette er de to største punktutslippene i regionen. Regionens prosessindustri med Arenaklyngen Industrial Green Tech går i front, og har ambisjoner om å gjøre Grenland til verdens første klimapositive industriregion.

Veitrafikk

Veitrafikk er den nest største utslippskilden i regionen, og står for 12 % av totalutslippene i regionen. Personbiler står for 66 % av disse utslippene, etterfulgt av varebiler (16 %), tunge kjøretøy (13 %) og busser (5 %). Det har vært en nedgang på 20 % i utslipp fra veitrafikken fra 2009 til 2017, og nedgangen har vært like stor blant alle typer kjøretøy. Arealspredning gir økt transportbehov. Selv om andel kjøretøy med klimavennlig drivstoff øker, er det en utfordring å fortsatt redusere klimagassutslipp i fylket og samtidig ivareta god fremkommelighet. For å lykkes med omlegging av reisevaner er det nødvendig med helhetlig virkemiddelbruk og nytenkning på anleggssiden.

Sjøfart

Sjøfart står for 7 % av utslippene i Vestfold og Telemark. Sjøfart består av en rekke utslippskilder basert på skipstype og type frakt. 46 % av utslippene fra sjøfart i regionen skyldes passasjerer i kommunene Horten, Sandefjord, Larvik, Færder, Kragerø og Bamble. Deretter følger utslipp fra ulike typer skip: kjemikalietankere (15 % av sjøfartsutslippene), stykkgodsskip (8 %), gasstankere (8 %), råoljetankere (5 %), containerskip (5 %) og bulkskip (4 %). Disse utslippene er i stor grad tilknyttet industrien i kommuner som Porsgrunn, Bamble og Tønsberg. 

Jordbruk

Jordbruk står for 5 % av klimagassutslippene i regionen, og det har vært en marginal økning i utslippene fra 2009 til 2017. I 2017 stod metangass fra fordøyelsesprosesser hos husdyr for 52 % av utslippene fra jordbruket, etterfulgt av lystgass fra jordbruksarealer (32 %) og deretter metan- og lystgass fra gjødselhåndtering (17 %). Én kilo metan eller lystgass bidrar like mye til global oppvarming som henholdsvis 25 og 298 kilo CO2. Binding og lagring av karbon i jord er ikke inkludert i utslippstallene fra jordbruket. Utslipp fra skogbruk og annen arealbruk er heller ikke inkludert ettersom disse utslippene beregnes etter en annen metodikk som vanskelig lar seg samordne med det resterende klimaregnskapet.

Samfunnet må forberedes på og tilpasses klimaendringene

Klimaprofil Vestfold og Klimaprofil Telemark beskriver forventede klimaendringer og klimautfordringer i Vestfold og Telemark frem mot 2100. Hovedutfordringene for Vestfold og Telemark er økt sannsynlighet for kraftig nedbør (overvann), regnflom, jord- flom og sørpeskred, samt stormflo som følge av klimaendringene.

Statistikk fra Norsk Naturskadepool viser at Vestfold og Telemark i 2018 fikk utbetalt 16,5 millioner kroner i naturskadeerstatning (for skade som direkte skyldes naturulykke). Den største skadeårsaken var storm, etterfulgt av skred og flom. Tørke anses ikke som naturulykke. Det er Telemarksdelen av regionen som har hatt mest skader knyttet til klimaendringer de siste 20 årene.

Klimaendringene viser seg å bidra til stadig større utfordringer for samfunnet og for utnyttelsen av naturresursene i regionen. Dersom vi skal ivareta de verdifulle naturressursene våre fremover, er det en forutsetning at vi gjør en innsats for å forberede og tilpasse samfunnet til klimaendringene. Dette innebærer også verdiskapingsmuligheter knyttet til innovative løsninger for klimatilpasning.

Klimaendringene påvirker spesielt de næringene som er direkte naturbaserte, slik som landbruket i regionen. I Norge har bøndene hatt det spesielt tøft de siste årene, som en følge av ekstreme værforhold i form av store nedbørsmengder, flom og tørke. Bare i 2018 var anslått økonomisk tap for avlingssvik i regionen på rundt 280 millioner kroner. Hvordan landbruksproduksjonen kan tilpasses klimaendringene er avgjørende for å kunne holde oppe en nasjonal bærekraftig matproduksjon. Det krever ny kunnskap om hvordan et endret klima vil påvirke landbruket lokalt innenfor forskjellige klimasoner, regioner eller mindre geografiske områder, som fylker eller kommuner. Kunnskap om forventede klimaendringer i regionen vil ha stor betydning for hvordan man tilrettelegger for et mer klimarobust og produktivt landbruk.

Klimatilpasning er et viktig tema inn i det nye klimanettverket for Vestfold og Telemark som er vedtatt etablert. Samhandling innenfor vannområdene og på tvers av kommunegrenser, sektorer og forvaltingsnivå er nødvendig for å lykkes med komplekse tiltak for klimatilpasning.

Bærekraftig ressursforvaltning

Et rikt og mangesidig ressursgrunnlag et av de viktigste fortrinnene i regionen. Den nye regionen har verdifullt landbruksareal, og naturressursene langs kysten og i fjellheimen utgjør et vesentlig grunnlag for friluftsliv og utvikling av reiselivet. Store skogressurser kombinert med husdyrgjødsel og matavfall gir et godt utgangspunkt for sirkulærøkonomi gjennom bioenergisatsing. De rike vann- og mineralressursene i regionen kan anvendes til produksjon av miljøvennlig energi og i industriproduksjon. Samtidig må alle disse ressursene forvaltes på en bærekraftig måte for framtidige generasjoner.

Vann, i form av overflatevann, grunnvann og kystvann, er en fellesressurs som forsyner oss med goder og tjenester fra naturen (økosystemtjenester). Vann blir brukt til drikkevann, kraftproduksjon, fritids- og næringsfiske, akvakultur, badevann, jordbruksvanning, som resipient fra befolkning og industri, og til rekreasjon. Dessuten er vann og vannmiljø viktige leveområder for ulike former av både vannlevende organismer, og landlevende arter av flora og fauna. Vann er også en viktig bidragsyter som jordklodens klimaregulator. Det er derfor viktig å forvalte vannressursene med varsomhet og omtanke.

Det viktigste verktøyet i forvaltningen av vannet i regionen er vannforskriften. Den skal sørge for at vannmiljøet blir beskyttet og brukt på en bærekraftig måte. Gjennom regionale vannforvaltningsplaner har vi derfor satt mål om at alt vann, både i elver, innsjøer, kystvann og grunnvann i Vestfold og Telemark, minst skal opprettholde eller oppnå god kjemisk og økologisk tilstand. Målet om god kjemisk og økologisk tilstand gjelder for alle vannforekomster ut til 12 nm utenfor grunnlinjen. En betydelig andel av vannforekomstene i regionen har risiko for ikke å nå disse målene uten at det settes inn tiltak. Det er eksempelvis et svært ambisiøst mål å oppfylle god kjemiske tilstand for kystvannet, der forurensningssituasjonen i sedimentene gjør at store områder ikke oppfyller de kjemiske grenseverdiene som er fastsatt. Det er også en utfordring å opprettholde god økologisk tilstand i øvre Telemark, der kraftproduksjonen er stor og vassdragsreguleringen påvirker fiskeforvaltning og biologisk mangfold. Det er behov for samhandling i denne interessekonflikten, noe som forsterkes av at vannforvaltning er sektorovergripende og at vassdragene i Vestfold og Telemark er forvaltet gjennom tre ulike regionale vannforvaltningsplaner (Agder, Vest-Viken og Rogaland).

Flere av de store byene i regionen får drikkevann fra overflatevann som for eksempel Norsjø, Klaumannsjøen, Siljan – Farrisvassdraget og Eikeren. Drikkevannsressursene er sårbare og skal ikke settes i risiko. Vannforskiften og drikkevannsforskriften setter fokus på dette. Vannforskriften er Norges oppfølging av EU's vannrammedirektiv. Som oppfølging av forskriften fikk Vestfold og Telemark rollen som vannregionmyndighet fra 01.01.2020. Regionen må i tillegg følge opp vannforskriften på lik linje med andre fylkeskommuner som ikke har rollen som vannregionmyndighet.

Alle store og små vassdrag på Østlandet renner ut i Oslofjorden. Oslofjorden får på denne måten en nedstrømutfordring fra summen av avrenning fra hele landsdelen. Samtidig får Oslofjorden en oppstrømutfordring grunnet avrenning fra den svenske vestkysten. Den største tilførselen av ferskvann til Skagerrak kommer fra Østersjøen. Sammen med kyststrømmer fra Danmark og vind påvirker dette Oslofjorden og også kyststrekningen i Vestfold og Telemark. Disse utfordringene fordrer samarbeid mellom flere land.  Økt fokus og kryssende interesser for bruk av havrommet fordrer et større planfaglig fokus på Oslofjorden. Regjeringen har derfor igangsatt et arbeid med en helhetlig plan for Oslofjorden. 

Vestfold- og Telemarkkysten har en svært variert og komplisert topografi og omfatter blant annet både havbukt, terskelfjorder og et variert skjærgårdslandskap. Et utviklingstrekk langs kysten er nedbygging av arealer i strandsonen. Å ta vare på det biologiske mangfoldet i sjøen og sikre god kjemisk og økologisk status til kystvannet, er særlig relevant for regional kystsoneplanlegging. Regionen har mange nasjonalt utpekte områder med stor naturverdi. Av de nasjonale naturreservatene, landskapsvernområdene og nasjonalparkene i regionen, ligger en betydelig andel langs kysten. Det er nødvendig å legge til rette for at industri og fiskeri utvikles i balanse med naturverdiene og de marine ressursene i sjøområdene. Høsting av de levende, marine ressursene skal være bærekraftig.

Regionen har store skogressurser, og disse må forvaltes riktig. Halvparten av alle truede arter i Norge, og en rekke truede naturtyper, finnes i skogen. Av 22 vernede skogsområder i Norge som er viktige for et stort antall truede arter, ligger seks i telemarksdelen av den nye regionen.

 

 

 

 

Oppdatert: 24.01.2020