Fykesordførerkjede for Vestfold og Telemark

Ordførerkjedet for Vestfold og Telemark, ble overlevert fylkesordføreren den 15 desember 2020. Foto: Rune Nordseter

Et fylkesordførerkjede har en sterk symbolverdi. Det skal brukes av fylkesordfører og fylkesvaraordfører ved formelle og høytidelige anledninger. Kjedet skal representere fylket med referanser til viktige elementer i fra historien og landskapet.

Da konkurransen om kjedet for Vestfold og Telemark ble utlyst i 2019 ble det lagt vekt på at arbeidet skulle leveres av lokale kunstnere og håndverkere. Videre var det et ønske om at kjedet siterte kulturarv og tradisjonshåndverk, og at det skulle passe like godt til en dame som til en mann. Selvsagt måtte også kjedet tilpasses til motivet i det nye fylkesvåpenet. Vinnere av konkurransen, Gry Grindbakken og Arnt Darrud, samarbeidet om å levere et stykke kunsthåndverk og symbolverdi som ikke bare innfridde kravene, men imponerte med kreativitet og kvalitet.

kunstnerne.jpg

Kjedet viser frem filigransølvmedenes mesterlige tradisjonshåndverk og har ikke bare referanser til kulturarven i sølv- og gullsmedkunsthåndverk, men også tradisjonshåndverk og kulturarv i tre, tau, stål, glass og stein.

Filigran – en flere tusen år gammel tradisjon

filigran.jpg

Grindbakken og Darrud arbeider med teknikker som kalles filigran. Ordet kommer fra latin filum, som betyr tråd og granum, korn. Det betegner arbeider av gull eller sølv hvor et dekorativt trådmønster og kuler loddes på underlag av samme materiale. Teknikkene har gått i arv fra mester til lærlinger i generasjoner i Telemark, men er i dag dessverre "rødlistet" som håndverksfag under gullsmedfaget. Filigransarbeider har en historikk i fylket som er nært bunnet til draktsølv og draktsølvtradisjonene står sterkt i denne delen av fylket. Søljene i Telemark er som mange vet kjent for å være «gromme» og frodige. Kulene lages enten ved at små metallbiter smeltes i kullstøv og stivner i kuleform eller så smeltes de på et trekullstykke. Begge teknikker var trolig i bruk allerede for to tusen år siden.

Gullanheng. Hempe i toppen. Mye dekor over hele anhenget. Ligger på rødt klede.Filigranteknikken har vært kjent i Skandinavia fra de første hundreårene av vår tidsregning. Den gangen ble det laget eksklusive små anheng som kalles «gullberlokker». Disse smykkene er sjeldne, men de er funnet spredt i et stort område i Skandinavia, Polen og i Tsjekkia. Berlokken på bildet er fra fra Fevang i Sandefjord kommune. Foto: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Borreknuten

borreknuten.jpg

Over fylkesvåpenet i det nye kjedet til Vestfold og Telemark, sitter en knute i borrestil og binder sammen kjedet. Dette referer til «borreknuten» og «borrestilen» fra det arkeologiske funnet i skipshaugen på Borre. Funnet av et vikingskip i skipshaugen i 1852 var det første vikingskipsfunnet som ble faglig undersøkt noensinne. I skipsfunnet lå gjenstander dekorert med en lett gjenkjennelig dekor som fikk navnet borrestil. Siden har andre vikingtidsfunn i samme stil som de fra Borre fått navnet «borrestil». Gjenstandene dateres til perioden 830–950 e Kr, og regnes som den siste av vikingtidsstilene.

borrestokken ferdig.jpg

Borrestilen var faktisk mer utbredt i andre deler av Skandinavia enn i Norge. Den er også funnet i de skandinaviske bosetningene på de britiske øyer, og andre steder skandinaver bosatte seg både i Vest- og Øst-Europa. Noen av de mest imponerende arbeidene med tredimensjonal dekor er funnet blant annet i Novgorod i Russland og i Gnezdovo i Ukraina.

Den store spredningen av stilen pleier å forklares med at den var i bruk samtidig som den skandinaviske ekspansjonen med migrasjon og bosetning utenfor Norden var på sitt største. Det er sannsynlig at folk i samtiden assosierte borrestilen med de skandinaviske bosetningene.

Glassperler – handel og kulturmøter

glassperler.jpg

Glassperlene i kjedet er både internasjonale og lokale kulturarvsitater. Det er flere eksempler på arkeologiske perlefunn i forhistoriske graver fra Vestfold og Telemark, glassperler i mange farger og fasonger, noen med gull og sølvfolie, ravperler, steinperler og importerte perler med mønster.

Den eldste produksjonen av glassperler vi kjenner til foregikk i Egypt og Syria for nesten 4000 år siden. De var den gang, og langt frem i tid, sjeldne luksusvarer. Som handelsvare var de svært viktige i mange tusen år. Romerske og arabiske kjøpmenn brakte i mange århundrer med seg glassperler som bytte- og handelsobjekter hvor enn de reiste. Store mengder perler kunne enkelt transporteres over lange strekninger som ballast i handelsskip. Over hele verden hører man om utveksling av glassperler i nye kulturmøter og opprettelsen av nye handelsforbindelser.

glassperle still.jpgI Norge starter produksjon av glassperler rett før vikingtiden og forsvinner igjen før perioden er over. Fra vikingtiden er glassperleframstilling kjent på handelsplasser og ved politiske sentre, blant annet i Kaupang ved Larvik. Samtidig med produksjonen lokalt har det foregått import, særlig var orientalske glassperler ettertraktet.

Perlene hadde ofte, ut over verdien som prestisjegjenstander og «glamfaktor», også en funksjon som amuletter. Spesielle perler skulle for eksempel gi jegere lykke på jakten, andre skulle kunne beskytte barn eller ammende mødre. Visse perler har også vært forbeholdt samfunnets religiøse eller politiske ledere.

Vikingskip – teknologi, innovasjon og mobilitet

osebergstevnen.jpg

Noen av leddene i kjedet har form av elementer i vikingtidens langskip, blant annet den lett gjenkjennelige stavnen i Osebergskipet. I Skandinavia var det gjennom lang tid gjort anstrengelser for å bygge båtene så lette og smidige som mulig, fordi de ble rodd med årer. Da de i vikingtiden tok i bruk seil, ble skipene de raskeste i Europa. Skipsteknologien var preget av mange finesser og innovasjoner.

Osebergskipet
Osebergskipet. Foto fra Vikingskipshuset, kulturhistorisk museum. 

Akantus

akantus.jpgAkantusrankene i kjedet viser til fylkets rike dekorative kulturarv i treskjæring, broderi og rosemaling. Vi tenker på akantus som typisk norsk, men motivet har faktisk en bred og verdensomspennende bruk, med opprinnelse i den greske antikken for over to tusen år siden.  Ordet akantus stammer fra det greske plantenavnet akanthos, av akantha, torn. Planten forbindes med helse, og har historisk vært benyttet mye til medisinsk bruk. 

rosemalt stue
Den rosemalte «Rambergstugo» på Heddal bygdetun ved Notodden i Telemark Foto: Lisa Amalie Elle

I Vestfold og Telemark ser vi akantus brukt som motiv i fylkets rike folkekunsttradisjoner, særlig i perioden 1750-1850. Det er kanskje derfra vi kjenner den best. Vi finner den imidlertid også brukt i mange av fylkets mange kirker, både i steinskulptur, maleri, treskurd og metallarbeider. Man vil også finne flere eksempler i klassisk offentlig arkitektur. Akantusen er motiv på alt fra arkeologiske funn fra vikingtid til interiørdekor, tapeter, tepper og møbler i hus fra 1900-tallet. Ikke minst er den et mye brukt motiv i draktsølv og bunadsbroderier.

Brynjevev – beskyttelse og forsvar

brynje.jpg

Brynjevev er betegnelse på fleksibelt draktmateriale laget av metallringer hektet sammen i et bestemt mønster. Materialet ble brukt for å beskytte soldater mot kutt og stikk i strid. For et par tusen år siden var brynjevev allerede i bruk i Skandinavia, den gangen mest til skjorter som helt eller delvis dekket armer og lår. Under vikingtid er brynje i tillegg brukt som hals og ansiktsvern under kanten på hjelmen. 

Brynje ble i Norge også brukt som knivslireoppheng og kubjelleoppheng (halsbelte), i hvert fall i nyere tid.  I dag er brynje bruk i slakterihansker for å beskytte venstre hånd ved oppskjæring av kjøtt.

Brynestein

brynestein.jpg

I ryggen på fylkesordførerkjedet henger en liten bit med grunnfjell, en brynestein fra Eidsborg. Ved siden av steinen opp mot skuldrene er det montert brynesteinsstabler i  sølv. Eksporten av brynestein startet på 700-tallet, før vikingtiden, og produksjonen ble lagt ned på 1970-tallet. Dette steinbruddet og eksporten derfra er altså Norges lengstlevende industrieventyr. Telemarkskanalen er ferdselsåren som brynestein ble fraktet ut på i over 1200 år.

hånd med stein foran en kirke
Her er den faktiske brynesteinen som ble håndplukket i Eidsborg og brukt i kjedet. 

Klåstadskipet som nå inngår i fylkesvåpenet ble funnet i Larvik kommune og var lastet med brynestein fra Eidsborg. Skipet forliste noen tiår etter det ble bygget omkring 998. Brynesteiner er funnet omtrent overalt i fylket, både på handelssteder, i byer og på bondegårder. Internasjonalt finnes Eidsborgbryner i vikingtidens og middelalderens handelssteder i Polen, Danmark, Sverige, Tyskland, England, Island med flere. Brynestein var et internasjonalt ettertraktet produkt og sørget for vedlikehold og gjenbruk av redskaper i lang, lang tid.

Fylkesordførerkjedet i bruk

Fylkesordførerkjedet skal brukes igjen og igjen, til formelle og høytidelige anledninger, til møter med både kjente og med nye bekjentskaper. Kulturarven som smykker kjedet gir fylkesordførere mange historier å peke på og fortelle når de bærer kjedet. Historier som viser til at kulturarven er både typisk for fylket, men deles også av mange andre i Europa og verden. 

Når fylkesordfører og varaordfører ved formelle og høytidelige anledninger representerer og er vertskap, vil kjedet sørge for at de har grunnfjell i ryggen, og at samfunn og kultur i Vestfold og Telemark symbolsk ligger på skuldrene og nær hjertet.

 

 

Kilder

Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder

Forskning.no

 

 

 

Av:

Cathrine Stangebye Ingebretsen

Publisert:

14.12.2020

Oppdatert:

18.01.2021 kl.12.57


Emneord:

Kulturarv