Kulturmiljøer i Horten

Foto: Rune Nordseter

Den første kjente kilden hvor Horten er nevnt er fra 1582. I kilden beskriver biskop Jens Nilssøn sin reise dette året via Horten som ferjested som var knyttet til Horten gård.

Hortens Historie


I tillegg til ferjestedet hørte det bakeri, gjestgiveri, saltbrenneri, skipsverft og husmannsplasser til Horten gård. Hortenstangen ble valgt som hovedstasjon for den norske marinen i 1818 og arbeidet startet i 1820.

gammelt bilde av en bryggeBebyggelsen utenfor det militære området vokste i første omgang frem langs de eldre ferdselsårene i området i årene1820–1822 og Keisemark ble utbygd 1849–1850. Det ble da bygd tre rader med hus for verftsarbeidere ved marinebasen.

Gammelt bilde av en gate med en gutt på ski i forgrunnenSelv om Hortens byutviklingshistorie kan knyttes til funksjonen som ferjested, er det den militære aktiviteten på Karljohansvern som virkelig la grunnlaget for byen. Med den fulgte folk, familier og byutvikling.

I 1858 fikk Horten status som ladested, i 1860 ble byen eget tollsted, torget ble flyttet fra Karljohansvern til Triangelet, og Lystlunden ble tatt i bruk. i 1907 ble Horten utnevnt til kjøpstad.

De sentrale delene av dagens by gjennomgikk i perioden fra slutten av 1850-årene til begynnelsen av 1900-tallet en kraftig utbygging. I 1867 ble kanalen mellom Indre og Ytre havn sluttført.

Gammelt postkort av Storgata i Horten

Flere branner medførte også endringer. Det var bybranner i 1852, 1859, 1878 og 1881. Som følge av dette ble det innført murtvang for visse områder. 

I 1881 ble Vestfoldbanen ferdigstilt, og Horten fikk tilknytning via et sidespor. Stasjonen lå nede ved havna, nær ferjeleiet.

Den internasjonale situasjonen med utbruddet av første verdenskrig i 1914 fikk også konsekvenser for byutviklingen. 1916 ble det besluttet at marinens aktivitet skulle utvides, noe som ga økt behov for boliger til verftsarbeidere og marinefolk. Apenesområdet ble bygget ut basert på de engelske havebyideene.

I 1910 hadde Horten 1126 bebodde hus. Innbyggertallet var på 9 609. Byen utviklet seg til å bli «hagebyen» i Vestfold, med et hageareal som var over det dobbelte av Tønsbergs, og nesten fem ganger så stort som hagearealet i Sandefjord og Larvik. Horten kjennetegnes fortsatt av å være en hageby.

Fra 1934 var bilferjen i drift, og den militære virksomheten på Karljohansvern førte til utstrakt boligbygging utenfor militærområdet.

Bilde av en ferje ved kaiEtter andre verdenskrig ble viktige deler av marinens virksomhet flyttet til Bergen. Verftet ble skilt ut som egen bedrift i 1948, og gikk over til mer sivil produksjon.

Bolignøden var stor allerede før andre verdenskrig og var ikke mindre etterpå. Åsen Terrasse sto ferdig like før 1950, og i tiden 1950-55 ble det oppført firemannsboliger og rekkehus på flere steder.

Fra 1970-tallet og frem til i dag har næringslivet i Horten gjennomgått store omstillinger. Horten Verft ble nedlagt i 1986, samtidig som et miljø for elektronikkindustrien ble utviklet. Store områder mellom Nordre Enggate og Skippergata ble sanert i begynnelsen av perioden. På begynnelsen av 2000-tallet ble Sjøsiden kjøpesenter oppført og handelskjernen langs Storgata og Apotekergata forsterket.

Keisemark

Mye av boligbyggingen i Horten på 1800-tallet, inklusivt utbyggingen av kulturmiljøet Keisemark, skjedde på grunnen som opprinnelig tilhørte Nordre Braarud gård. Gården ligger i svakt skrånende terreng på oversiden av Storgata. Nordre Braarud gård er nevnt i middelalderkilder og har vært en viktig gård i området.

Hovedbygningen ble brukt som poststasjon fra 1801 til 1861, og fungerte også som skysstasjon en kort tid på 1800-tallet. Nordre Braarud gård har en monumental plass i bybildet i Horten. Dagens hovedbygning, det eneste som står igjen etter gården, skal være bygd i to etapper. SEFRAK-registeret angir at bygningen er oppført på slutten av 1700-tallet. Stilmessig tilhører den empiren/klassisismen.


Keisemark er et stort, sammenhengende kulturmiljø som i tillegg til hovedbygningen etter Nordre Braarud gård, omfatter boligbebyggelsen langs Øvre, Mellom og Nedre Keisemark, samt vestre Braarudgate.

Her bestemte staten i 1848 å legge ut tomter til tre rader med hus for verftsarbeidere ved marinebasen. Husene skulle gi rom for minst én arbeiderfamilie. Bakgrunnen for beslutningen var statlig oppkjøp av grunn fra gårdene Braarud og Falkensten, etter at en foreslått utvidelse av brakkebyen på marinens område var blitt avslått.

Bebyggelsen langs Øvre, Mellom og Nedre Keisemark, samt vestre Braarudgate, består av trehus i 1,5 etasjer, med saltak eller halvvalmet tak, oppført i perioden 1850–1900. Enkelte bygninger er flyttet fra Stavern, og kan være betydelig eldre. Husene ligger med samme avstand til gaten. Dette oppleves særlig der gateløpene er helt strake. De ble oppført med 20 alens mellomrom og trukket 5 alen tilbake fra veikanten (1 alen tilsvarer 0,62 m). Eiendommene har frodige hager og mange har stakittgjerder.

Keisemark dokumenterer hvordan den militære aktiviteten ved anlegge bidro til å forme byutviklingen. Kulturmiljøet gir også innblikk i hvordan hverdagslivet til arbeidere på slutten av 1800-tallet fortonet seg. Områdets historie, kombinert med arkitektur og bebyggelsesstruktur, gjør at kulturmiljøet har nasjonal og regional verdi.

Bekkegata,Løkkegata og Torggata

Kulturmiljøet Bekkegata, Løkkegata og Torggata er et trehusmiljø med bebyggelse fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Unntaket er Bekkegata som er et av Hortens eldste gateløp, hvor bebyggelsen ble anlagt før 1858. Kulturmiljøet har et tydelig rutenett som også stammer fra slutten av 1800-tallet. Det er enkelte eldre murbygninger fra før 1920 i området. Disse representerer historisk murarkitektur fra slutten av 1800-tallet og fremover i tid. Bygningene utgjør sammen med gateløp, hager og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø.

Hovedbygningene i Bekkegata, Løkkegata og Torggata ligger ut mot gateløpet, mens hagene er i bakkant. De fleste bygningene er trebygninger i sveitserstil i 1,5 etasjer med saltak. Mange av sveitserbygningene har beholdt sin opprinnelige dekorering, med snekkergleder rundt dører og vinduer. Dekoren er lik på flere av husene. Innenfor området er mange eldre uthusbygninger bevart.

Folketellingen fra 1900 viser at mange menn som bodde i Bekkegata, Løkkegata og Torggata var verftsarbeidere eller ansatt i marinen. Det var også en del håndverkere i området og noen fiskere.

Bekkegata knytter kulturmiljøet til Hortens eldste historie. Det er områdets historie, i kombinasjon med arkitektur og helhet, som gir kulturmiljøet regional verdi

Storgata

Kulturmiljøet Storgata kjennetegnes av en lang hovedgate inn mot sentrum. Storgata var innfartsveien til Karljohansvern, og før dette Horten gård. Det ligger derfor bygninger langs gaten som er eldre enn selve byen. Storgata følger grovt sett kystlinjen og har en rekke korte, tverrgående gater. Bygningene i området utgjør sammen med gateløp, hager, plasser og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø.

Mesteparten av bebyggelsen langs Storgata er fra tiden rett etter marinens etablering. Husene er i 1–2 etasjer, med møner som går parallelt med gateløpene. De eldste husene har empirens stiltrekk, mens de som er bygd senere er i sveitserstil. I søndre del av kulturmiljøet er bygningstypene fremdeles bevart. Mot torvet i nord preges området av en tettere og mer bymessig bebyggelse med bygårder i mur i 2–4 etasjer. Bygårdene ble oppført i perioden 1881–1910 som følge av murtvang etter flere bybranner. Torvet ble anlagt etter en brann i 1878, hvor 19 hus brant ned.

I 1946 ba Horten kommune Kristofer Lange om å komme med forslag til en forbedring av torvet. Et av tiltakene var å etablere et toalett. Dette stod ferdig i 1948. Lange hadde på det tidspunktet allerede tegnet kinoen som sto ferdig i 1936. Både kinoen og toalettet hører stilmessig til den tidligste funksjonalismen, og har høye arkitektoniske kvaliteter.

Storgata har vokst frem over tid, og har derfor både stor variasjon og tidsdybde. Området preges av bygninger og plasser som ivaretar viktige sentrumsfunksjoner, slik som kino, skole og torv.

Nordre Enggate til Ferjegata

Kulturmiljøet bestående av sentrumsområder fra Nordre Enggate til Ferjegata preges av selvgrodde gateløp og eldre trehusbebyggelse. Gateløpene har blitt til som naturlige forbindelseslinjer mellom Storgata og havnen i perioden før Horten ble ladested. Ferjegata ble eksempelvis anlagt rundt 1820 i forbindelse med at det ble bygget ny ferjekai. Bygningene i området utgjør sammen med gateløp, hager, plasser og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø.

Bebyggelsen er i hovedsak oppført på 1800-tallet. Ca. en tredjedel er fra før 1858. Bygningene er i 1–1,5 etasjer, med panelt tømmer og saltak. Mange er relativt små. Området har også noen få bygninger i mur som er oppført rundt 1900. Kulturmiljøet har blitt til over tid og har derfor stor variasjon og tidsdybde.

Formidlingspotensialet som ligger i området, samt økonomisk verdi knyttet til videreføring og utvikling av dagens bruk, gir kulturmiljøet store bruksverdier.

Åsgårdstrand

 

Det var med utgangspunkt i gårdene Åsgården og Store Stang at Åsgårdstrand som ladested ble etablert på 1500-tallet. Stedet var preget av trelasthandel og var utskipingshavn for tømmer. I 1683 ble Åsgårdstrand underlagt grevskapet Jarlsberg.

I 1741 innførte den dansk-norske kongen, etter påtrykk fra borgerne i Tønsberg, et forbud mot trelasthandel i Åsgårdstrand. Seksten bønder fra Borre, Undrumsdal, Sem og Slagen ba imidlertid den daværende greven, Fredrik Anton Wedel-Jarlsberg, om støtte. Greven oppholdt seg i København på denne tiden og må ha fremmet saken, for i 1742 ble forbudet opphevet.

Kongen vedtok at trelasthandelen igjen skulle være tillatt, ikke bare i Åsgårdstrand, men også i uthavnene Holmsbu og Lerbrygge (Sande). Kjøpmennene i Holmestrand oppfattet trolig dette som en trussel mot deres posisjon, for de søkte kongen om byprivilegier og fikk det innvilget i 1752. Privilegiene innebar at kjøpmennene fikk enerett på handel med innenriks- og utenriksvarer i hele tolldistriktet. Det ble bare tatt ett forbehold: Borgere som slo seg ned i Åsgårdstrand skulle ha rett til å drive trelasthandel og handel med innenriksvarer. Som konsekvens av dette slo kjøpmennene seg ned i Åsgårdstrand og overtok mer eller mindre trelasthandelen.

Maleri av en by sett fra sjøen

Det meste av tettstedets næringsgrunnlag kom fra sjøen, og en stor del av den mannlige befolkningen var sjømenn og/eller redere.

Åsgårdstrand fikk offentlig skole i 1774 og egen tollstasjon i 1791. Rundt år 1800 ble byens første molo-/bryggeanlegg etablert i enden av Havnegaten. Havnen var en livlig utførselshavn for trelast utover hele 1800-tallet. I 1830 var om lag 20 skip registrert i Åsgårdstrand og det var 3 skipsverft i området.

Hjuldamperen «Bjørn Farmand», som gikk mellom Kristiania og Sandefjord, fikk stoppested i Åsgårdstrand i 1858 og gjorde at byen i økende grad utviklet seg til et et feriested på 1800-tallet. Byen hadde flere hoteller og Åsgårdstrand Bad ble etablert i 1862. Her kunne kondisjonerte mennesker ta varme og kalde sjøbad, samt damp- og gytjebad. Mange hus hadde privat losji for badegjester.

På slutten av 1800-tallet utviklet Åsgårdstrand seg til å bli en kunstnerby. Her fant kunstnerne inspirerende natur, vakkert lys, sunn luft og ro til å arbeide uforstyrret. Dessuten var husvære, matlaging og kvinner til å ta klesvask lett tilgjengelig og billig. Edvard Munchs motiver fra Åsgårdstrand er i verdensklasse og har vært viktig for stedsutviklingen i nyere tid. Munchs hus er en viktig del av byens kulturarv, og utviklingen av Åsgårdstrand som ferie- og kunstnerby fortsatte frem til andre verdenskrig.

Sjøen som næringsvei avtok i dette tidsrommet, men mange fastboende var likevel sjømenn og hvalfangere. Oppgradering av veinettet og stadig nye boligfelt har preget utviklingen, og i 1974 ble byen verneområde.

Åsgårdstrand er en selvvokst by. Den tidligere bekken og gamle veifar har vært strukturerende for hvor folk har bygd hus. Bekken gikk ned til sjøen, midt mellom Grev Wedels gate og Toldergaten, over Bakkegata, like sør for Torvet, og dreide så noe sørover, men lå hele tiden noe nord for Bakkegata. Bekken ble lagt i rør på 1930-tallet. De eldste veifarene i Åsgårdstrand er Toldergata, Stangs gate, Edvard Munchs gate, Grev Wedels gate og N.C. Nilsensgate.

Den eldste bebyggelsen i Åsgårdstrand består av store patrisiergårder og småhus fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Patrisierhusene ligger ned mot havnen. Disse var handelsmennenes gårder med hovedhus, lagerbygg, uthus, staller osv. Øvrig gammel bebyggelse, fra før 1850, er i hovedsak i mindre skala. Bygningene er lagt inntil gaten med uthus og hage i bakkant. Denne strukturen er å finne fra og med Thaulows plass i Stangs gate, via Smalgangen og langs hele Edvard Munchs gate frem til Munchs hus, men den eksisterer også i nedre del av Toldergaten. Mange av bygningene fra før 1850 har detaljeringer som stilmessig tilhører Louis XVI stil. Fra rundt 1850 og fremover i tid ble det vanligere å trekke boligene noe tilbake fra gateløpet og i større grad legge hager foran husene mot gaten. Dette er særlig synlig i Stangs gate, men også i nyere boligområder.
Åsgårdstrand har vokst frem over tid. Gateløpene og bebyggelsen har derfor variasjon og tidsdybde. Området kjennetegnes av malte trehus i 1,5 – 2 etasjer. Skala og volum varierer etter alder og funksjon. De fleste husene er hvitmalte, da dette ble pålagt av kommunen i 1950. Bygningene utgjør sammen med gateløp, hager, plasser og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø.

Publisert:

30.07.2018

Oppdatert:

05.12.2018