Kulturmiljøer i Sandefjord

Foto: Rune Nordseter

Det eldste skriftlige belegget for navnet Sandefjord finnes i Sverres saga. Sandar gård er her omtalt. Byen vokste frem på stranden nedenfor Oddefjell (Preståsen). Her var det i middelalderen gode havneforhold og handel med tømmer skulle, som for flere andre byer i Vestfold, få en avgjørende betydning for fremveksten av Sandefjord.

Sandefjords historie 

 I løpet av middelalderen økte trafikken over havnen. Tømmerkjørende bønder opparbeidet seg etter hvert rettigheter til ferdsel over prestens jorder, og hevd på en lasteplass på stranden, Sperrebakken. Der kunne sperrer (hogd last) og rundtømmer lagres til kjøpernes skuter kom inn i fjorden og ble dratt opp elveoset til Rukla. Bekken Rukla ble senere grense for byen, og forklarer Prinsens gate/Torggatas krumme løp mot Torget.

Sandar var kirkested alt fra 1100-tallet da det ble reist en enskipet, romansk steinkirke der dagens kirke står. Allerede på 1400-tallet var det uoverensstemmelser mellom prestene og bøndene fordi tømmertransporten ødela veien, og fordi bøndene anla lagringsplass på prestegårdens grunn. For å unngå unødig oppdeling av kirkens jorder, ble tømmertransporten pålagt å følge jordkanten langs bekkene. De myke gateløpene som dette resulterte i, vises på kart fra 1801 og er fortsatt delvis synlig i dagens by. Den rettlinjede Storgata var trolig den første planlagte gaten i Sandefjord.

KartI 1620 ble Sandefjord tollsted. Men stedet var fremdeles lite og hadde få fastboende. I 1661 telte Sandefjord 14 hus og 70 innbyggere. Ti år senere ble byen ladested under den nye kjøpsstaden Larvik.
I 1834 ble det satt ned en reguleringskommisjon med mandat til å planlegge nye gateløp og byggetomter i Sandefjord. En rekke nye gater ble stukket ut og det ble rikelig med åpne løkker innenfor det nye kjøpestedet da Sandefjord fikk byprivilegier i 1845. Den første planlagte utbyggingen i Sandefjord ble Nybyen i 1854.

gammelt tresnittI 1866 kjøpte Sandefjords bad gården Hjertnes, og fra 1868 startet badet å stikke ut tomter langs det som senere skulle bli Hjertnespromenaden. Her bosatte etter hvert byens elite seg, med fasjonable villaer langs sørsiden av Ruklabekken.Badet ble anlagt i 1837 av lege Heinrich A. Thaulow, og ble med tiden et av Nord-Europas mest besøkte kursteder. Salt, svovelholdig vann fra kilder på egen grunn og svovelgytje fra fjorden dannet grunnlaget for suksessen. I mange år var Sandefjord kjent som «badebyen», og badegjestene satte sitt preg på bylivet. Badet ble kjøpt av kommunen i 1936 og drevet frem til 1940, da det ble konfiskert av den tyske okkupasjonsmakten.

gammelt postkortI 1881 ble jernbanen åpnet. Stasjonen ble lagt utenfor byen. For å kompensere dette anla jernbaneselskapet Stasjonsveien, senere Jernbaneallèen. I 1883 ble Havnesporet anlagt.

Utviklingen av infrastruktur og velstående boligområder utenfor byens grenser ble utgangspunktet for en lang og vanskelig diskusjon om byutvidelse mellom Sandefjord og det omkringliggende Sandeherred. 1. januar 1889 fordoblet byen likevel sitt areal ved å erverve nye områder fra omkringliggende gårder. Bygrensene fra 1889 ble stående uendret frem til 1931.

Flere bønder var redere og skippere, og mange bygde egne skuter i seilskutetiden. På Framnes ble flere små vervft samlet under A/S Framnæs mek i 1898. Ved inngangen til 1900-tallet ble båtene bygget av stål fremfor tre.

Sandefjord skulle etter hvert bli kjent som «hvalfangerbyen». Hvalfangsteventyret startet imidlertid med selfangst i 1855. Den første ekspedisjon med flytende hvalkokeri og to hvalbåter gikk til Sydishavet i 1905. Fangstvirksomheten la grunnlaget for ny industri på land, og trankokeri, fettraffineri og mekanisk industri vokste fram langs fjorden. Hvalfangsten ga velstand, men i 1968 tok den slutt. I ettertid har Jotun malingfabrikk, opprettet i 1926, overtatt som byens flaggbedrift.

gammelt tresnittSandefjord ble utsatt for den første virkelig store bybrannen i 1882. 26 bygninger rundt Øvre Torv og Christopher Hvidts plass brant ned. Ved gjenoppbyggingen fikk byen sin første murbygning (Storgata 21). Natt til 16.mars 1900 brøt det på ny ut brann i byen, og store deler av sentrum ble lagt i aske. Det nye bysenteret ble bygd raskt, og resultatet var enhetlig arkitektur i historisme og jugendstil som begge var populære i samtiden.

I 1915 ble byen nok en gang utsatt for brann. Flere bygninger på begge sider av Storgata, mellom Rådhusgata og Kongens gate, brant ned. Etter brannen ble Kongens gate rettet ut og ført helt frem til Bjerggata. Den siste større bybrannen var i 1922. Da ble området ved Sandefjord Trevare rammet.

gammelt postkortEn ny reguleringsplan i 1918 la storslåtte planer for byen med blant annet avenyer og kanaler. Et kart fra 1930 viser planer for utvikling av en akse fra Sandefjord kirke til en plass i Badeparken. Mange markante bygninger i bybildet i dag ble bygget i denne perioden, men krigen kom og satte en stopper for at det ble gjennomført noe vesentlig fra de storslåtte planene.

Kaifronten er utviklet over tid med nytt kaianlegg i 1930 og får i perioden den form den har i dag. Det vesentligste av utbyggingen i 1950 og 60 årene var knyttet til trafikk. Storslåtte veiplaner ga retningslinjer for Sandefjordsveien og for Hjertnespromenaden og Strandpromenaden. Hvalfangstmonumentet ble innviet, og tredje og siste etappe av Jernbaneallèen ble fullført.

Blokkbebyggelse gjorde sitt inntog i sentrum, delvis ved nybygging på ledige tomter og dels ved riving. Fram mot sammenslåingen med Sandar i 1968 var det trangt innenfor byens grenser. I slutten av femtiårene ga sositetsbygningene på Hjertnes plass for Hvalfangstens hus og Park Hotell. I 1965 måtte Hjertnes hovedgård vike for kino, konserthus og rådhus Sanert trehusbebyggelse ga plass til høye forretnings og boligbygg, Trehusbebyggelsen i Søbergkvartalet ble revet i 1980 og det nye kvartalet stod ferdig i 1982. Sandefjord ble slått sammen med Stokke og Andebu i 2017.

Sandar Kirkested

Sandar kirkested ligger nordøst for Sandefjord sentrum. Sandar kirke er et middelaldersk kirkested. Middelalderkirken ble revet i 1790. Dagens kirke sto ferdig i 1792. I tillegg til kirken består kulturmiljøet av tidligere Sandar herredshus, menighetshuset, Storgata 20 (Landstadsenteret for kirke og kultur), Storgata 27 (Anders Jahres hovedkontor) og Landstads plass. Landstads plass, med monument av sogneprest Landstad, som ligger i rundkjøringen ved kirken, fikk Vakre vegers pris i 1989. Veiene i området er de gamle innfartsveiene til kirken og ladestedet/byen.

Kulturmiljøet Sandar kirkested har vokst frem over lang tid. Gateløpene og bebyggelsen har derfor både stor variasjon og tidsdybde. Området kjennetegnes, med unntak av kirken, av malte tre- eller murhus i 1–3 etasjer. Samtlige bygninger har saltak med hel eller halv valm. Det arkitektoniske uttrykket er av høy kvalitet. Bygningene utgjør sammen med gateløp, hager og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø. Sandar kirkested har ubrutt tradisjon som religiøst senter tilbake til middelalderen. Senere har funksjoner knyttet til byens administrasjon og næringsliv kommet til. Det er dette som gjør at Sandar kirkested som kulturmiljø har nasjonal og regional verdi.

Murbyen i Sandefjord sentrum

Murbyen i Sandefjord sentrum er konsentrert i området mellom Landstads gate, Storgata, Rådhusgata og Dronningens gate. Sandefjord har hatt flere bybranner. Den største bybrannen fant sted i 1900 da byens sentrale forretningsstrøk ble rammet og 51 hus brant ned. Brannen førte til at byen for første gang fikk en overordnet reguleringsplan. I reguleringen ble det innført murtvang av hensyn til brannsikkerhet. Reguleringen var offentlig, men utformingen var overlatt til privat initiativ. Det førte til at en mengde utenbys arkitekter og murmestere fant arbeid i byen, og bebyggelsen ble reist raskt. Nye branner fulgte i 1915 og i 1922. Den første brannen førte til at Kongens gate ble rettet ut. Sentrumsområdet for øvrig er bevart i en relativt helhetlig stil hvor de ulike bygningene har lik byggehøyde og volum.
Kulturmiljøet Murbyen i Sandefjord sentrum har vokst frem som resultat av en samlet planlegging. Gateløpene og bebyggelsen preges derfor av en enhetlig struktur og utforming. Området kjennetegnes av 3–4 etasjers bygårder i mur. Det arkitektoniske uttrykket er av høy kvalitet og gir eksempler på de ulike stilretningene som dominerte arkitekturen i første halvdel av 1900-tallet (historisme, jugendstil, funksjonalisme). Gatenettet er i hovedsak i rutenettmønster, med rektangulære kvartaler. Bygningene utgjør sammen med gateløp, hager, parker og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø. 

Murbyen i Sandefjord sentrum har fått sin form med utgangspunkt i en gjennomarbeidet og helhetlig regulering. Resultatet er en godt sammenhengende sentrumsbebyggelse som viser utviklingen i norsk byplanlegging og arkitektur i første halvdel av 1900-tallet. Det er dette som gir kulturmiljøet nasjonal og regional verdi. Området, sett i sammenheng med den eldre trehusbebyggelsen i Bjerggata, Rukla og Nybyen, gir et godt innblikk i byens arkitektur- og sosialhistorie.

Parken

Parken ligger sør i Sandefjord sentrum og omkranses av gatene Hjertenespromenaden, Jernbanealleen og Sandefjordsveien. I sør grenser området til fjorden. Sandefjord Bad ble anlagt i 1837 av lege Heinrich A. Thaulow. Badet ble et av Nord-Europas mest besøkte kursteder. I 1886 kjøpte Thaulow Hjertnes hovedgård med omliggende arealer, som omfattet området hvor rådhus/kulturhus og Park hotell ligger i dag. I årene som fulgte ble Badeparken opparbeidet. I 1953 vant landskapsarkitekt Ingegerd Stenersen konkurransen om utforming av Badeparken. Samtidig la Havnestyret frem ønske om å etablere småbåthavnen «Hesteskoen» som overgang mellom parken og fjorden. Det ble også fattet vedtak om å føre Jernbanealleen frem til havna, noe som ville dele parken i to. Det ble videre besluttet å bygge hotell, og i 1959 ble Park Hotell åpnet. Noen år senere ble Hjertnes hovedgård revet for å gi plass til nytt rådhus og kulturhus som sto ferdig i 1975. Begge bygningene kom til med hjelp fra skipsreder Anders Jahre. I badeparken ble hvalfangstmonumentet gitt som gave til byen sommeren 1960. Gjennom å forlenge Jernbanealleen ned til Hvalfangstmonumentet ble byen ført nærmere fjorden, og man fikk en sentral akse i bykjernen mellom monumentet og jernbanestasjonen.
Kulturmiljøet Parken har vokst frem over tid som resultat av en trinnvis planlegging. Gateløpene, bebyggelsen og parken preges derfor av en godt samstemt struktur og utforming. I dag er det særlig det fasjonable Park hotell som setter sitt preg på området. Det er hotellet som har lagt premissene for utformingen av rådhuset og kulturhuset. Det arkitektoniske uttrykket er av høy kvalitet, og gir eksempler på det ulike stilretningene som dominerte arkitekturen i siste halvdel av 1900-tallet. Bygningene utgjør sammen med gateløp, hager, parker og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø.

Parken representerer veksten og velstanden som fulgte med Sandefjord som badeby, og senere som hvalfangstby. Person- og sosialhistorien knyttet til kulturmiljøet, kombinert med arkitektur og helhet gir området nasjonal og regional verdi.

Hystadveien

Hystadveien ligger vest for Sandefjord sentrum. Området ble opparbeidet i 1902–1903 ved bygging av praktvillaer i nyklassisisme.76 Arkitekturen kan betegnes som «hvalfangerklasissisme». I Hystadveien bodde samfunnets øverste ledere innen hvalfangst og shipping. Kulturmiljøet Hystadveien har vokst frem som resultat av en samlet planlegging. Gateløpet og bebyggelsen preges derfor av en enhetlig struktur og utforming. Området kjennetegnes av fasjonable trevillaer i 1–2 etasjer. De fleste bygningene er oppført med lyst malt tømmerpanel, og har detaljeringer i form av inndelte vinduer og sprosser i mønene. Samtlige bygninger har saltak med hel eller halv valm, og gjerne flere spisse arker. Det arkitektoniske uttrykket er av høy kvalitet. Bolighusene omgis med store hager, noe som er med på å understreke områdets fasjonable karakter. Bygningene utgjør sammen med gateløp, hager og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø.

Hystadveiens «Hvalfangerklassisisme» vitner om den velstanden hvalfangsttida førte med seg for deler av befolkningen i Sandefjord. Den sosiale historien knyttet til strøket, kombinert med arkitektur og helhet i området, gjør at området har nasjonal og regional verdi. Kulturmiljøet, sett i sammenheng med den eldre trehusbebyggelsen i Bjerggata og Rukla og Nybyen, gir et godt innblikk i byens arkitektur- og sosialhistorie.

Hystadveien er en svært viktig kilde til kunnskap om arkitektur, byutvikling og sosiale forhold i Sandefjord, men også i Norge og Vestfold ved inngangen til 1900-tallet. Området har i lys av dette svært store opplevelsesverdier knyttet til Hystadveien som symbol på hvalfangstidens velstand og vekst.

Nybyen og Rukla

Rukla og Nybyen ligger like øst for Sandefjordsveien, og består av to sammenhengende delområder. Den eldste delen, Rukla, ligger sør for Landstads gate, og omfatter Sverres gate i øst og Prinsens gate i vest. Prinsens gate, tidligere Bugaardsgaten, er en av Sandefjords eldste gater. Her er det dokumentert bebyggelse på bykartet fra 1801. Bebyggelsen langs Sverres gate og Kongens gate, tidligere henholdsvis Nordre gate og Langgaten, har kommet til mellom 1828–1868. Folkelivet i Rukla beskrives som variert i Sandar Historielag sin beretning om området. Her bodde det både styrmann, los, maler, kolonialhandler og fotograf på 1800-tallet. I Gjertesalen var det eget danselokale, og sangforeningen holdt til i malerens sal.I 1854 ble de åpne løkkene på den tidligere Rukleløkka og Skoleløkka delt opp i 28 byggetomter, og bygd ut med navngitte gater. Området ble kalt Nybyen og var den første regulære utbyggingen av tomter. Nybyen ligger i like nord for Landstads gate, og avgrenses av Schankes gate, Tidemands gate og Rosenwolds gate. I tillegg til Grønli og Bjerggata var Nybyen kjent som et sted for småkårsfolk i samtiden. 

I dag kjennetegnes bebyggelsen i området av malte trehus i 1–2 etasjer med tidstypisk arkitektur for tidsrommet 1800–1900. Rukla har vokst frem over tid. Gateløpene og bebyggelsen i området har derfor både stor variasjon og tidsdybde. Nybyen er resultat av en samlet planlegging, noe som har bidratt til å gi gateløpene og bebyggelsen et enhetlig og planlagt preg. Bygningene utgjør sammen med gateløp, hager og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø. Kulturmiljøets to delområder viser samlet hvordan en typisk Vestfoldby utviklet seg med badebyen og seilskutetiden som bakteppe på 1800-tallet. Det er dette som gir kulturmiljøet Rukla og Nybyen regional verdi. Kulturmiljøet, sett i sammenheng med Hystadveien, Murbyen i Sandefjord sentrum og Åsen, gir et godt innblikk i byens arkitektur- og sosialhistorie.

Bjerggata

Bjerggata ligger sydøst i sentrum av Sandefjord nedenfor Preståsen, og er en av byens eldste gater. Området omfatter boligbebyggelsen som ligger mellom Bjerggata og Museumsgata. Bjerggata består av småkårshus og håndverkerhus fra 1800-tallet. Området viser hvordan Sandfjords bebyggelse så ut før brannen i 1900. Bydelen hørte til de fattigste områdene (sammen med Grønli og Nybyen) i utkanten av byen, i kontrast til Hjertnespromenaden og Hystadveien som var mer velstående områder.
Kulturmiljøet Bjerggata har vokst frem over tid. Gateløpet og bebyggelsen preges derfor av stor variasjon og tidsdybde. Området kjennetegnes av små, malte trehus i 1–2 etasjer. Det tette boligområdet har små hager og bakgårder som gir bydelen et grønt preg. I nyere tid er området fortettet ytterligere, deriblant med noen murbygninger i større skala. 

Bebyggelsen i Bjerggata består av godt bevarte arbeiderklasseboliger fra 1800-tallet, som dokumenterer Sandefjords trehusbebyggelse før brannen i 1900. Arbeiderboligene er en viktig del av Sandefjords sosialhistorie, og er interessante å se i sammenheng med den mer velstående bebyggelsen i delområdene Hystadveien, Parken og Åsen. Den sosiale historien knyttet til strøket, kombinert med arkitektur og helhet i området, gjør at området har nasjonal og regional verdi.

Åsen

Åsen ligger like nord for Sandefjord sentrum. Området ble etablert fra 1918 og hørte til Sandar kommune frem til 1968. Utviklingen av Åsen må ses i sammenheng med velstanden som fulgte med hvalfangst, sjøfart og tilhørende næringer i samtiden. I Åsen bygde skipsredere, direktører, disponenter og andre velstående personer vakre arkitekttegnete villaer. Dyktige hvalskyttere kunne også gjøre det så godt at de hadde mulighet til å etablere seg i de finere villastrøkene i gamle Sandar. På nedsiden av Nedre Åsen vei hadde flere hvalskyttere boligene sine. Kulturmiljøet i Åsen har ikke vokst frem som et resultat av en samlet planlegging. To hovedtendenser preger arkitekturen: På nedsiden av Nedre Åsenvei preges bebyggelsen av malte trehus i 2 etasjer med halvvalmet mansardtak. Opp mot og langs Øvre Åsenvei ligger storslåtte villaer i tre og mur med høyreiste sal eller helvalmet tak.

Bolighusene omgis med store hager, noe som er med på å understreke områdets fasjonable karakter. Åsens fasjonable arkitektur vitner om den velstanden hvalfangsttida førte med seg for deler av befolkningen i Sandefjord. Den sosiale historien knyttet til strøket, kombinert med arkitektur og helhet i området, gjør at området har regional verdi. For å forstå mer om byens sosiale historie er det interessant å se dette området i sammenheng med Bjerggata, Hystadveien og Rukla og Nybyen.

Publisert:

30.07.2018

Oppdatert:

03.08.2018