Kulturmiljøer i Tønsberg

Foto: Rune Nordseter

I følge Snorre ble Tønsberg grunnlagt før slaget ved Hafrsfjord på slutten av 800-tallet, men det er ikke gjort arkeologiske funn som bekrefter historien. I dag heller man mot at byen ble grunnlagt på 1100-tallet. Tønsberg er dermed blant de eldste byene i Norge.

Tønsbergs historie 

 

På 1000-tallet lå strandlinjen fire meter høyere enn i dag, og dagens bryggeområde og deler av Nedre Langgate sto under vann. På 1100-tallet ble det etablert lange, smale eiendommer som strakte seg fra Stræti (dagens Storgate) og ned til sjøen. Mellom eiendommene gikk det smale smug og veiter. Bebyggelsen besto i hovedsak av 1–2 etasjers laftede tømmerhus og kirker og klostre i mur. Disse befestet Tønsbergs rolle som geistlig og politisk maktsenter.

I denne filmen kan du se hva vi vet om byens opprinnelse:

I andre halvdel av 1200-tallet ble borgen Tunsberghus på Slottsfjellet bygd som kongens residens og på 1300-tallet fikk hanseatiske kjøpmenn handelsprivilegier i byen og bryggene utgjorde Tønsbergs pulserende midtpunkt.

Middelalderbyen nådde trolig sin største tetthet i tiden rett før svartedauden, Tønsberg tok seg imidlertid raskt opp igjen fra den store pesten på grunn av sin strategiske funksjon som knutepunkt og sentrum for fjernhandel. Det var først med krigshandlinger og plyndring på 1500-tallet at byen fikk en virkelig nedgangstid. En stor bybrann i 1536 la store deler av byen øde.

I dag ligger sporene etter Tønsbergs eldste historie først og fremst bevart under bakken, i metertykke kulturlag. Enkelte monumentale murbygninger kan fortsatt ses som ruiner – blant annet Tunsberghus festning, Kongsgården og Olavskirken. By- og gatestrukturen med langgater og veiter er også intakt, og forholdsvis uendret.

Utover på 1500- og 1600-tallet Tønsberg et økonomisk oppsving. Sakte men sikkert vokste den nye byen frem, med opprettelsen av Jarlsberg grevskap i 1673 og formaliserte rettigheter som kjøpstad i 1684.

Siste halvdel av 1700-tallet er årene hvor høykonjunktur og oppgangstid virkelig satte sitt preg på Tønsberg, og det ble skapt store formuer knyttet til handel og sjøfart. Flere bygninger som vitner om utviklingen, er fortsatt bevart og preger deler av sentrumsgateneI 1863 bygde Svend Foyn fra Tønsberg den første dampdrevne hvalskuta, og ved hjelp av granatharpunen ble det utviklet en ny og moderne industri.

Kombinert med et eventyrlig sildefiske i Skagerak og Oslofjorden, samt etableringen av mekanisk industri og skipsverft på Kaldnes, førte dette til vekst og utvikling i Tønsberg. De bevarte trehusmiljøene på brygga i Nordbyen, Fjerdingen, Haugarlia og deler av sentrumsområdet er i hovedsak oppført i sel- og hvalfangertiden i siste halvdel av 1800-tallet.

Flere monumentale, offentlige bygninger, domkirken, Slottsfjellskolen, og brannstasjon ble oppført det ble anlagt jernbane og hovedgatenettet ble utvidet. Den økonomiske oppturen for Tønsberg fortsatte inn på 1900-tallet og medførte byvekst.

Kaldnes mekaniske verksted etablerte seg som byens største industribedrift, jernbanen ble modernisert, og Tønsberg sjømannsskole (Haugar) ble oppført i 1921. Sentrumsområdet var fortsatt preget av 1800-tallets lave trehusbebyggelse, men branner og sanering frigjorde tomter. Rabegården i Øvre Langgate 48, Storgaten 39 og Grev Wedels gate 1 er eksempler på gårder som ble oppført.

Eldre bygningsmasse ble sanert utover femtitallet. Byen ble i tillegg rammet av flere branner som frigjorde store områder. Kremmerhuset, nå Farmandstredet, ble bygget i på slik grunn i 1971.

Biltrafikken gjorde at nedre langgate ble utvidet og forlenget. Behovet for parkeringsplasser utløste et forslag om å sanere hele bryggeområdet og legge det ut til parkering. Noe som ble avverget av aktivister i tolvte time. I den forbindelse ble det gjennomført en rekke arkeologiske utgravinger av middelalderbyen. Dette resulterte i økt kunnskap om byens historie, noe som ga økt forståelse for og ønske om vern av byens kulturarv. Nordbyen ble regulert til bevaring allerede i 1974.
Regulering og boligutbygging fortsatte i utkantområdene, spesielt i og rundt Eik, og i de kystnære områdene øst for sentrum på 1960- og 1970-tallet. Mange av disse områdene tilhørte da Sem kommune som først ble slått sammen med Tønsberg i 1988. Et typisk eksempel på utbygging i denne perioden er Husvikåsen. I dag fremstår området som et meget velbevart og typisk eksempel på periodens planmessige utvikling og bo- og levemønster.

Nordbyen

Kulturmiljøet Nordbyen ligger nord i Tønsberg sentrum. Det avgrenses av fjorden i vest, Slottsfjellet og Nedre Slottsgate i øst og Anders Madsens gate i sør. Kulturmiljøet ligger innenfor det som er definert som automatisk fredet middelaldergrunn i Tønsberg. Middelalderbyen er fortsatt delvis lesbar i området, ved at strukturer, gatenett og bygningsruiner er bevart. Den sørlige delen av kulturmiljøet er preget av Domkirken og bygninger tilknyttet kirken. Det er også bevart store bygårder og våningshus oppført av byens øvre borgerskap tidlig på 1800-tallet i området. Tradisjonen med å lokalisere boligene til byens fremste borgere ved det geistlige sentrum har røtter helt tilbake til middelalderen.
Den nordlige delen av kulturmiljøet har en enklere og mer selvgrodd bebyggelsesstruktur. Bebyggelsen har vokst frem langs det etablerte veiløpet og blitt til over tid. Området kjennetegnes av malte trehus i 1–2 etasjer, med uthus og naust mot sjøen. Bygningene har sal- eller pulttak. Skala og volum varierer, etter bygningenes (opprinnelige) funksjon. Selv om flere av bygningene kan ha kjerner fra 1600- og 1700-tallet, er de i hovedsak kjennetegnet av 1800-tallets arkitektur.
Topografi og gateløp har blitt noe endret gjennom årenes løp, blant annet på grunn av en større utglidning i sjøen i 1858, anlegningen av jernbane i 1881 og forlengelsen av Nedre Langgate i 1960-årene.

Kulturmiljøet Nordbyen dokumenterer viktige sider ved Tønsbergs historie tilbake til middelalderen. I tillegg til at kulturlag, bygningsruiner, gatenett og strukturer fra middelalderen er bevart, viser bebyggelsen tydelig hvordan religionsutøvelse, kirkelige institusjoner og sosiale forhold har satt sitt preg på byutviklingen. Kulturmiljøet har eldre bebyggelse fra 1600-, 1700- og 1800-tallet med høy grad av autentisitet. To av anleggene der er fredet: Bentegården og Kossegården. Den religiøse og sosiale historien som området representerer, kombinert med egenskaper som alder, arkitektoniske kvaliteter, høy autentisitet og stor tidsdybde, gjør at kulturmiljøet har nasjonal og regional verdi.

Haugarlia

Kulturmiljøet Haugarlia avgrenses av Haugar i øst, Øvre Langgate i vest, Torggata i nord og Munkebakken i sør. Området ligger i et skrånende terreng ned fra Haugar som er gjennombrutt av langgater og smalere veiter. Kulturmiljøet ligger til dels på middelalderens klosterområder, bestående av hageanlegg som man antar var terrassert. På 1600- og 1700-tallet besto området i stor grad av ubebygde løkker og beitemark med spredt bebyggelse. Bebyggelsen i kulturmiljøet har vokst frem langs gateløp og veiter, og blitt til over tid, og er ikke resultatet av en samlet overordnet planlegging. Bebyggelsen kjennetegnes av malte trehus i 1–2 etasjer med bakgårder og innelukkede gårdsrom. Bygningene har sal- eller pulttak. Skala og volum varierer etter bygningenes funksjon.

Kulturmiljøet Haugarlia ligger delvis innenfor det som er definert som automatisk fredet middelaldergrunn. Middelalderens Tønsberg er lite lesbar i området, men noen strukturer og bygningsruiner er bevart etter de store klosteranleggene som lå der. Bebyggelsen i kulturmiljøet er i stor grad knyttet til håndverk- og arbeiderklasse. Den sosiale historien knyttet til området, kombinert med arkitektoniske kvaliteter, høy autentisitet, stor tidsdybde og høy opplevelsesverdi gjør at området har nasjonal og regional verdi.

Fjerdingen

Kulturmiljøet Fjerdingen avgrenses av Farmannsveien og Tollbodgaten i øst, Slottsfjellet i vest, Slottsfjellmuseet i nord og Baglergaten i sør. Det ligger i et skrånende terreng ned fra Slottsfjellet, gjennombrutt av Hertug Guthorms gate. I middelalderen var ikke området en del av selve byen, men omfattet byborgernes marker utenfor. Området hadde enkel, spredt bebyggelse som huset brannfarlig og illeluktende håndverksaktivitet, slik som smier og garverier. Dagens kulturmiljø har bebyggelse som i hovedsak stammer fra starten av 1800-tallet, som ikke er resultat av en samlet overordnet planlegging. Bebyggelsen er kjennetegnet av små malte trehus i 1–2 etasjer, med bakgårder og innelukkede gårdsrom. Bygningene har sal- eller pulttak. Skala og volum varierer etter bygningenes funksjon.

Kulturmiljøet Fjerdingen ligger delvis innenfor det som er definert som automatisk fredet middelaldergrunn. Middelalderens Tønsberg er lite lesbar i området, men noen strukturer er bevart. Den opprinnelige bebyggelsen i Fjerdingen er i stor grad knyttet til håndverk- og arbeiderklasse. Den sosiale historien knyttet til området, kombinert med arkitektoniske kvaliteter, høy autentisitet, stor tidsdybde og høy opplevelsesverdi, gjør at kulturmiljøet har nasjonal og regional verdi.

Sårbare sentrumskvartaler

Kulturmiljøet som går under betegnelsen «sårbare sentrumskvartaler», består av kvartalene rundt Torget, langs Øvre Langgate, Storgaten og Nedre Langgate til og med Tollbodgaten i nordvest, og Gunnarsbøparken i sørøst. Området inkluderer også bryggeområdet. Bebyggelsen i kulturmiljøet har vokst frem over tid og er bare delvis resultat av en samlet, overordnet planlegging. De privateide bolig- og forretningsgårdene i området er oppført på 1800-tallet. I hovedsak er dette panelt trearkitektur i sveitserstil i 2–3 etasjer. Offentlige bygninger og mer monumentale forretningsbygg oppført i perioden 1875–1925 er ofte i mur, med 3–4 etasjer. Stilartene er tidstypiske for perioden. Enkelte bolig- og forretningsgårder i funksjonalistisk stil, oppført i perioden 1930–1950, har også høy arkitektonisk kvalitet og antikvarisk interesse.

De sårbare sentrumskvartalene ligger delvis innenfor det som er definert som automatisk fredet middelaldergrunn. Middelalderens Tønsberg er fortsatt lesbar i området ved at strukturer, gatenett og bygningsruiner er bevart. Kulturmiljøet har variert bebyggelse som i hovedsak er preget av sjøfarts-, forretnings- og kontorvirksomhet. Tønsbergs status som et administrativt sentrum har også satt sitt preg på bebyggelsen. Den administrative og offentlige historien knyttet til området, kombinert med arkitektoniske kvaliteter, gjør at området har nasjonal og regional verdi.

Enggata

Kulturmiljøet Enggata ligger nord for sykehuset, avgrenset av jernbanesløyfen, Halfdan Wilhelmsens alle, Thurmanns gate og Skiringsalgate. På begynnelsen av 1900-talle var det stort behov for nye byggetomter og byen vokste. Byens løkker og omkringliggende bymark ble innlemmet som en planmessig utvidelse av sentrum, og det var slik kulturmiljøet ble til. Området har et helhetlig preg. Det består av 2- og 4-mannsboliger, tegnet over samme lest av arkitekt Hans Karlsen og oppført i perioden 1919–1920. Bygningene er i panelt bindingsverk i 2 etasjer. Stilen er norsk nybarokk som er typisk for perioden. Kulturmiljøet er planmessig anlagt, med frittliggende hager og fellesarealer etter datidens hagebyidealer. Boligene var opprinnelig tiltenkt arbeider- og lavere middelklasse. 

Struktur og bebyggelse i kulturmiljøet Enggata er resultat av en gjennomarbeidet og helhetlig planlegging, typisk for mellomkrigstidens idealer. Resultatet er en sammenhengende, klart definert og avgrenset bebyggelse som viser utviklingen i norsk planlegging og arkitektur i de første tiårene av 1900-tallet. Den sosiale historien knyttet til området, kombinert med arkitektur og helhet, som gjør at kulturmiljøet har nasjonal og regional verdi.

Markveien

Markveien ligger på Solvang, like sør for Eik og avgrenses av Trudvangveien i nord og Grevinneveien i sør. Den sørlige delen (sør for Furuveien) er eldst. Tomter ble her utparsellert og i hovedsak bebygd i perioden 1912–1920 inspirert av de engelske hagebyidealene. Denne delen av området fremstår med en svært enhetlig struktur, hvor store arkitekttegnede villaer med parkmessige opparbeide hager er dominerende. Den nordlige delen er utviklet noe senere, i hovedsak i perioden 1925-46. Her er eiendommene og bebyggelsen noe mindre og arkitekturen preges mer av modernismens inntog på 1930-tallet. En mindre del består også av en elegant rekkehusbebyggelse oppført i 1946.

Bebyggelsen i nedre del av Markveien er preget av høykonjunkturen og velstanden som fant sted i de første tiårene av 1900-tallet. Den eldste bygningen, Grevinneveien 11, er oppført i 1916 og bærer fortsatt sterkt preg av Sveitserstil. På begge sider av alléen som starter ved Markveien 1 og 3 ligger store arkitekttegnede tre- og murvillaer med stiltrekk fra norsk jugend, nybarokk og nyklassisisme - i hovedsak oppført i årene 1916-20. De fleste er i 2 etasjer med høyreiste valm- eller mansardtak, smårutede vinduer, søylemotiv og svai i taket ved gesimsen. Unntaket er Markveien 6 B som gir uttrykk for en annen byggestil som blir dominerende i 1930-årene, nemlig funksjonalismen. Denne byggestilen og nedgangen i økonomien på 1930-tallet preger derfor den nordlige delen av området som er utviklet noe senere.

Struktur og bebyggelse i kulturmiljøet Markveien er resultat av en planlagt utnyttelse og utparsellering av byens løkker på begynnelsen av 1900-tallet. Resultatet er et sammenhengende, klart definert og avgrenset område som viser utviklingen i norsk bolig- og villaarkitektur i første halvdel av 1900-tallet.

Husvikåsen

Kulturmiljøet Husvikåsen er et større boligfelt med om lag 150 boligenheter, lekeplasser og friareal. Det ligger om lag fire kilometer i luftlinje sørøst for Tønsberg sentrum. Området ble regulert i 1965 som en helhetlig plan, og bygd ut i perioden 1965-1975. Kulturmiljøet er preget av svært enhetlig tidstypisk bebyggelse, hvor man går over fra to- eller halvannenetasjes bolighus til lavere hus med «alt på ett plan». De fleste eiendommen er frittliggende, med naturtomt og sjøutsikt. Bygningene er i overveiende grad oppført i 1 etasje, med en sokkeletasje i mur, hovedetasje i panelt tre og flat takkonstruksjon, typisk for «etter-funksjonalismens» formspråk og estetikk. Det er også eksempler på kjedete boliger/rekkehus med samme tidstypiske trekk i området. Reinveien nr. 2–18 er et slikt eksempel. I tillegg har kulturmiljøet et felt med embetsboliger, etablert for personell tilknyttet forsvaret (Reinveien nr. 1–9). Disse boligene er et godt bevart eksempel på en bygningstype, ment for å fylle én bestemt funksjon, som forsvaret satte opp etter andre verdenskrig. Forsvarets bygging av personalboliger var en viktig personalpolitisk satsing for å rekruttere personell til tjenestesteder som var bemanningsmessig prioritert. Bygningene – én-, to- og firemannsboliger i enkelt, gjenkjennelige formspråk – har ofte vært utformet av forsvarets egne arkitekter. Både strukturen i de militære boligfeltene og omfanget av boligbyggingen er av kulturhistorisk interesse. I noe mindre grad er også den bygningsmessige kvaliteten og detaljene i selve arkitekturen det. Boligfeltet i kulturmiljøet Husvikåsen er et representativt eksempel på et mindre, men fortettet og svært autentisk boligmiljø for forsvarets ansatte på Østlandet fra 1960-tallet.

Struktur og bebyggelse i kulturmiljøet Husvikåsen er resultat av en gjennomarbeidet og helhetlig planlegging, typisk for 1960-tallets idealer. Resultatet er et sammenhengende, klart definert og avgrenset område som viser utviklingen i norsk boligplanlegging og arkitektur på 1960- og 1970-tallet. Den sosiale historien knyttet til området, kombinert med arkitektoniske og estetiske kvaliteter, gjør at området har nasjonal og regional verdi.

Publisert:

30.07.2018

Oppdatert:

03.08.2018