Tanum, Aske, Gui og Brunla


Landskapet er typisk for søndre Vestfold med brede sletter og lave åser lett skrånende fra raet mot sjøen. Her finnes steinalderboplasser, gravhauger, rester av gamle gårder og veier. Tidsdybden og variasjonen i kulturminnene gir området høy verdi.

Arkeologen Nicolay Nicolaysen skrev på 1860-tallet: «Strøget fra Tanum prestegaard mod syd over gaardene Hvatum, Aske, Foldvik og Nalum var (...) omkring 1838 opfyldt med gravhauger». Et flertall av disse gravhaugene er siden den gang pløyd bort, men ved hjelp av moderne metoder har arkeologer gjenfunnet mange av dem. Vi kjenner i dag til rundt 80 gravhauger i kulturmiljøet. Men det opprinnelige antallet var langt høyere.

Sti gjennom skogen med gravhauger på begge sider.
Gravfeltet på Brunla er et av de største fra jernalderen i fylket. Feltet ligger ikke som de fleste gravfelt, med vid utsikt slik at de kunne bli sett av de som ferdet i bygda, men mellom to fjellknauser. Foto: Ann Kathrin Jantsch

Ærefulle potetkjellere

I åkrene ligger det rester etter både graver og eldgammel bebyggelse. Gravhaugene tilhørte jernaldergårder og var gårdsættenes gravplass. I tillegg fantes det flere bautasteiner i området. To av dem står den dag i dag. Funnene viser at folk har bodd og er blitt gravlagt her fra bronsealderen, gjennom middelalderen og inn i vår tid.

Gårdsnavnene forteller om kult og landskapsbruk. De er alderdommelige med røtter i jernalderen eller enda lengre tilbake i tid. Gui het Guđin – gudens/gudenes slette, Hvatum het Hvateimr – gården med spesielt godt jordsmonn, Aske het Askar – flertall av treslaget ask, Haga het Hagi – havnegang, Haugane het Haugarnir – flertall av hauger, trolig gravhauger, og Tanum het Túneimr – den inngjerdede gården.

Et rødmalt tak stikker opp av toppen på en gravhaug.
Gravhaug med potetkjeller på Hvatum. Foto: Trude Aga Brun

Kirken

Steinkirken på Tanum prestegård er fra første halvdel av 1100-tallet. Den er viet St. Olav. Hans navn sto malt med middelalderske bokstaver på den nordre veggen. Tradisjonen sier at kirken er bygd rundt en eldre trekirke. Den halvrunde apsiden i øst er noen tiår yngre enn resten av kirkebygget. I tårnet henger en klokke fra rundt 1250. Døpefonten er noen få tiår eldre. En av de flotteste, bevarte treskulpturer vi har fra norsk middelalder, sto opprinnelig i Tanum kirke. Det er en stor treskulptur av en sittende St. Olav. Skulpturen er skåret rundt 1250. Den er nå på Historisk museum i Oslo. 

Tanum kirke og kirkegården.
Tanum kirke. Foto: Jan Lindh

Tanum kirke ligger ikke langt fra Fritzøe herregård i Larvik. Herskapet der beæret kirken med en storslått gave da ekteparet Peder Iversøn til Fritzøe og Margrethe Breide i 1601 ga den en altertavle. På altertavlen er deres nærmeste aners slektsvåpen avbildet. Allerede i 1685 ble imidlertid tavla overmalt, eller forskjønnet som det het seg. Det ble besørget av ingen ringere enn grev Ulrik Frederik Gyldenløve. Han var den etterfølgende eier av Fritzøegodset og hadde vel behov for å vise sin status i kirkerommet.

Et annet minne etter grevskapet og jernverkstiden er de mange kullmilene. Det behøvdes enorme mengder trekull til smelting av jernmalmen, og bøndene var pålagt å produsere trekull.

Tanum prestegård ble nok etablert tidlig på 1300-tallet, men første gang vi hører om den er i 1398. Den er kjent som kunstnerhjem ettersom forfatteren Hanna Winsnes bodde her i årene 1830–1845 mens ektemannen Paul Winsnes var prest her. Huset har en historie tilbake til 1767 og er usedvanlig stort og staselig. Det vitner om prestegårdenes sentrale rolle i datidens samfunn. De fem bygningene på prestegården danner et vakkert firkanttun. Alle er fredet. 

Tunet på prestegården. I bakgrunnen Tanum kirke.
Tanum prestegård ligger tvers over veien for kirken. Foto: Anitra Fossum

Publisert:

02.01.2018

Oppdatert:

06.03.2018

Tanum, Aske, Gui og Brunla

Kart

Dette er et utvalgt kulturmiljø med regional og nasjonal verneverdi i Vestfold og Telemark fylkeskommune. De skal gis spesielt godt vern nå og i fremtiden. Kulturmiljøene ble plukket ut under arbeidet med Regional plan for bærekraftig arealpolitikk.

Kulturmiljøer i Vestfold