− For meg er vaksinen det samme som våpenhvilen, og karantene er det samme som portforbud. Jeg er så takknemlig for korona, fordi den lager ikke skremmende lyder når den skader eller dreper noen. Men jeg håper virkelig det snart er over.
Det skriver Renad Abualfaish og sammenligner korona med krigen hun levde under før de flyktet fra Gaza. Hennes ord er et viktig bidrag til prosjektet der elever forteller andre elever om hvordan de har det. Les Renads gripende ord under.
Ikke alene
Pandemien som strekker ut i tid setter oss alle på prøve, og vi håndterer det ulikt. De som er barn og unge i dag har fått livene snudd opp ned, og stadig er vi en berg- og dalbane der både opplevelser og følelser er ulike og kanskje skiftende fra dag til dag – i takt med pandemiens forløp.
Ved elevtjenesten på THVS treffer de elever som opplever dagene som mer ensomme enn tidligere, og de som synes det går helt fint. Elever som helst vil være på skolen hele tiden, og de som synes det fungerer fint med hjemmeskole når det trengs.
− Fellesnevneren for alle uavhengig av hva de tenker, er at de ikke er alene. Det er mange som har de samme tankene, de samme følelsene og meningene, sier miljøterapeut Tonje Nordli.
Vise det frem
− Det er ikke unormalt å tenke for eksempel at «alle andre henger med så mange folk hele tiden». Men det stemmer ikke, de andre tenker også sannsynlig det samme. Vi håper dette vil vise elevene at de er flere med de samme følelsene, og jeg tror det vil styrke samhold og fellesskapsfølelsen her på skolen, og at vi sammen kan vise mer raushet og forståelse for hverandre, sier Tonje.
Hun håper ungdommene vil vise hverandre hva de tenker på, ved hjelp av ord, musikk, dans, video, video og så videre.
Elever kan for eksempel vise følelser som håp, glede, frustrasjon, tilfredshet, frykt, sinne og ensomhet, og de kan velge å være anonyme dersom de vil det.
− Dersom det kommer inn bidrag, vil vi finne den beste måten å presentere det på, på nettsiden, i sosiale medier, som utstilling på skolen eller lignende, sier Tonje.
Renads historie
Korona krig
Det minuttet jeg forlot Gazas grenser tenkte jeg om det er mulig å ikke oppleve krig igjen. Jeg tenkte på hvordan det føles å sove uten lyden av militærfly.
La meg forklare om hvordan krig var i hjemlandet mitt. Vanligvis begynner krigen med en eksplosjonslyd, etterfulgt av enorm svart røyk som lignet på skyer og da er det lett å vite hvor det var, fordi Gaza er så liten. En gang skjedde det mens jeg så på TV. Jeg så svarte skyer som gikk ut fra den sørlige delen av byen. Jeg ringte pappa og mamma fordi de var der for å handle mat til oss. De sa at det gikk bra og at de var på veien til å komme tilbake. Vi måtte være hjemme i lange perioder fordi det var portforbud de fleste dagene. Portforbud ligner litt på å være i karantene. Under krigen var vi alltid hjemme og så på nyheter. Det er så viktig å følge med fordi noen ganger er det våpenhvile og det vil si at det blir ingen bombing i en bestemt periode. Under krigen stenges skoler, butikker og nesten hele byen.
Da korona-viruset spredte seg i Norge og alt begynte å stenge, følte jeg den samme følelsen som jeg aldri trodde at jeg skulle komme til å ha igjen. Her er vår fiende et lite virus som vi ikke kan se, og der var vår fiende i et fly oppe i himmelen som vi heller ikke kunne se. Da jeg var i krigen, var det så vanskelig å tro at jeg ikke var i en drøm og at det som skjedde var i virkeligheten, og nå har jeg den samme følelsen. Da jeg hørte bombelyd som var i nærheten av oss, følte jeg alltid at døden var så nær meg, men jeg døde aldri. Når jeg hører nå at naboen har korona, føler jeg eksakt samme følelse. Nå leser vi nyheter alltid for å følge med vaksinen og hvor sykdommen er spredt mest.
For meg er vaksinen det samme som våpenhvilen, og karantene er det samme som portforbud. Jeg er så takknemlig for korona, fordi den lager ikke skremmende lyder når den skader eller dreper noen. Men jeg håper virkelig det snart er over.